Med 8 band, hvorav tre av dem knivet om å være headliner, lå alt til rette for at debuten til Ørland Rockfest skulle bli en festaften i metalens tegn.


En liten båttur unna Trondheim sentrum ble Ørland Rockfest avholdt for første gang 31. august 2019. Med band som Seventh Wonder, MasterPlan og Pyramaze på plakaten lå alt til rette for en skikkelig fest på Ørland kultursenter.

Hvorvidt det ble en skikkelig fest kan sikkert diskuteres. Tallet på antall solgte billetter ble sagt å være rundt 350, noe som må sies å være en suksess for en nyoppstartet festival av dette formatet, men spørsmålet er vel heller hvor mange som faktisk var tilstede hele kvelden. Det var i hvert fall ikke 350 personer tilstede når MasterPlan, som siste band ut, nærmet seg slutten.

Hvorfor folkemengden minsket utover kvelden kan man sikkert gruble lenge over, men jeg har nok en mistanke om at flere av de som løste billett hadde fest som hovedmål – og ikke 8 timer med metal. Men, konspirasjonsteorier til side: hvem som faktisk møter opp på festivalen er det lite man som arrangør kan gjøre noe med, vi som faktisk holdt ut koste oss i hvert fall.

Og grunnene til det er mange. En ting er det praktiske; en liten time med båt fra Trondheim sentrum og du er framme. Fra kaikanten er det noen meter til kultursenteret, hvor du også finner hotellet. Noe mer trenger du egentlig ikke. I tillegg har du den ekstra faktoren som bare slike festivaler kan tilby: intimiteten og eksklusiviteten. Jeg var én av 350 (kanskje færre) som fikk oppleve Seventh Wonder denne kvelden. To uker senere spilte de en utsolgt konsert på ProgPower USA for over tusen tilskuere. Er man virkelig fan kan man i tillegg «stalke» bandene før og etter konserten. Selv bodde jeg i samme gang som gutta i MasterPlan, og ved frokosten dagen etter satt jeg på bordet vedsiden av drengene i Pyramaze. For noen er dette kanskje ikke så viktig (meg inkludert), men til Ørland Rockfest var det tilreisende fra Sverige, Danmark, Tyskland og Italia. Så klart intimitet og eksklusivitet er en viktig faktor for mange. Kanskje noe Ørland Rockfest kan tenke på til neste gang? Kanskje det er mulig å legge opp til mer interaksjon mellom fans og artister?

The intimacy and exclusivity such festivals offer is underestimated!

Som nevnt var det 8 band på plakaten til Ørland Rockfest anno 2019 fra et relativt bredt spekter av metalsjangeren, selv om prog var den røde tråden sjangermessig. Sånn sett var det være noe for enhver smak, og når man i tillegg til lokale og nasjonale band hadde de internasjonale storhetene i Seventh Wonder, MasterPlan og Pyramaze, var ikke lineupen noe å klage over. For meg personlig blir det litt for mye, men jeg skjønner tanken bak – ikke minst det å slippe til nye band. Uansett, er man på festivalen har man som regel peilet seg ut de bandene man vil se på forhånd – pluss noen jokere for å bli (positivt) overrasket.

Festen ble uansett åpnet av Tragediens Trone; et lokalt band i black metal-landskapet. Deretter etterfulgte rockebandet Sandberg fra Trondheim. Danske Mother Of All, med vokalist Martin Haumann (Myrkur) i spissen, leverte melodiøs dødsmetal til de oppmøtte, før Mindtech fulgte opp med melodiøs, progressiv metal. Innen da merket man at de betalende hadde funnet veien til lokalet.

Maraton var neste band ut. Ukjent for undertegnede, men bandet leverte varen og vel så det. Med fengende, melodiøs rock med «Muse-vokal» bekreftet Maraton at festen var i gang. Det var tydelig at flere av de oppmøtte hadde godt kjennskap til Oslo-bandet fra før av, og med et ferskt debutalbum i bagasjen klarte de å sette listen for resten av kvelden. Det ble plutselig mye varmere i salen og jeg tipper at ølsalget økte betraktelig under og etter konserten med Oslo-gutta.

For mange var det kanskje også nå festen virkelig begynte, da vi skulle få servert de tre headlinerne på rad og rekke: Pyramaze, Seventh Wonder og MasterPlan.

Danske Pyramaze, med den hjemvendte sønn Terje Harøy på vokal, samt superprodusent Jacob Hansen på gitar, var første band ut. Personlig har jeg sansen for bandet og mener at alle av bandets fem album har vært av god kvalitet. Derfor var jeg spent på å høre de live for første gang. Bandet virket å være i form, og leverte en setliste med låter fra alle albumene utenom Immortal (2008). Harøy, som fikk en meget varm velkomst av de oppmøtte (kompisgjengen?), hadde stålkontroll og viste at han behersket både låtene skrevet i hans tid i bandet, men også de fra Pyramazes første leveår med Matt Barlow (Ashes Of Areas, ex-Iced Earth) og Lance King på vokal. Det er aldri feil å invitere en gjeng med dansker til festen, noe Pyramaze beviste med allsangvennlig power metal.

Pyramaze brought the party and the sing-along to Ørland Rockfest.

Pyramaze @ Ørland Rockfest

Seventh Wonder var for mange kanskje det virkelige trekkplasteret. Det at festivalen hadde tilreisende fra det store utland hadde nok Seventh Wonder stor «skyld» i. Svenskene, som gjorde comeback i 2018 med albumet Tiara, leverte som forventet. Bandet er helproft og med Tommy Karevik (Kamelot) på vokal er det nærmest umulig å ikke bli revet med. Vi snakker tross alt om mannen som klarte å hoppe etter Roy Khan, og som i løpet av de siste årene har befestet sin posisjon som en av de aller beste vokalistene i sjangeren. Men denne kvelden hadde han på seg Seventh Wonder-hatten, og med Tiara viste bandet at de ikke er avhengig av suksessen til sin vokalist: bandet står fjellstøtt med sin egen musikk. Konserten var en maktdemonstrasjon fra svenskene og det ble til og med tilløp til allsang underveis. En av bandets trofaste fans, som hadde tatt turen fra Italia, hadde også fått bandet til å børste støv av låten «Not An Angel», som de visstnok aldri spiller live. Absolutt festivalens høydepunkt!

Thanks to a fan traveling from Italy, Seventh Wonder played «Not An Angel» for the first time in many years.

Seventh Wonder @ Ørland Rockfest

Roland Grapows MasterPlan var de som skulle avslutte historiens første Ørland Rockfest. På papiret er det et sikkerstikk, da i hvert fall bandets to første album er obligatoriske i enhver power metal-samling. Det virker som om bandet selv også er av den oppfatning, da setlisten inneholdt kun (?) låter fra disse albumene. I tillegg fikk vi servert to Helloween-låter skrevet av Grapow: «Time Of The Oath» og «The Chance». Så igjen: en perfekt avslutning – på papiret. Etter litt lydtrøbbel (vokalist Rick Altzi måtte bytte mikrofon) begynte bandet å nærme seg makspuls, men de nådde aldri helt opp. Ikke vet jeg om det var synet av det stadig minkende publikum i salen, men luften gikk litt ut av ballongen. Altzi prøvde, litt desperat, å holde dialogen oppe mellom låtene, men responsen uteble – både fra publikum og de andre bandmedlemmene. Vokalmessig synes jeg derimot Altzi klarer seg greit. Sammenligningen med Jørn Lande vil alltid være der, og jeg skal innrømme at det var litt rart å høre Altzi-utgaven av låtene, men det var også det eneste: litt rart – ikke dårlig. Alt i alt var det en greit utført etappe av MasterPlan, men problemet for meg oppstår på slutten. Allerede på overtid (og vi snakker nå om over midnatt, passe sent for en småbarnsfar) drar de i gang med introduksjon av bandmedlemmer hvor hver enkelt får sine tilmålte minutter med soloer på sine respektive instrumenter. Ikke er jeg en stor fan av trommesoloer i utgangspunktet, og aldri har det passet dårligere enn nå. Avslutningsvis drar de også i gang med en cover av «Smoke On The Water» og da er tålmodigheten brukt opp for min del. Uproft er kanskje feil beskrivelse, men unødvendig er i hvert fall treffende. Det er synd at de ikke klarer å stramme inn showet mer, for det var liksom helt greit før de begynte å rote det til. Og for de interesserte: Roland Grapow nevnte i en bisetning at bandet jobber med nytt album…

Roland Grapow: We are working on a new MasterPlan album.

MasterPlan @ Ørland Rockfest

Selv om MasterPlan tullet det til på slutten så legger det absolutt ingen demper på inntrykket av festivalen som helhet. Helproft gjennomført både med tanke på det praktiske og det tekniske. På en måte håper jeg at Ørland Rockfest forblir en bortgjømt liten perle av en festival, slik at jeg fortsatt kan være én av 350 og spise frokost med mine rockehelter (men på en annen side håper jeg også at flere får øynene opp for hva som skjuler seg ute i havgapet, kun en liten båttur unna Trondheim).

Vi ses på Ørland Rockfest 2020 (hvis det bookes noen power metal-band da, selvsagt)!

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *