I et intervju med The Metal Voice snakker Michael Kiske om bruddet med Helloween, gjenforeningen med Helloween og det planlagte albumet. Også det med Helloween. Nedenfor følger et utdrag fra samtalen med Jimmy Kay fra The Metal Voice.

Lenge var en gjenforening uaktuelt, i hvert fall for deg. Hva har skjedd?

Michael: I veldig mange år var det umulig for meg. Jeg var såret og full av sinne, og jeg ville ikke ha noe med Helloween å gjøre. Jeg mener; i veldig mange år så ville jeg ikke ha noe med metal-scenen å gjøre i det hele tatt. Det [bruddet] gikk veldig inn på meg. Men, i de siste årene før gjenforeningen, så endret ting seg uten at jeg merket det. Og det som virkelig fikk fart på sakene var da jeg møtte Michael Weikath i 2013. Jeg tror det var under en festival i Frankrike, og han spurte om hva han hadde gjort som jeg ikke kunne tilgi. Og det jeg svarte var at jeg hadde tilgitt han for lenge siden. For det var sånn jeg følte det: det var ikke noe sinne, jeg var totalt avslappet. Og så snakket vi litt, og det var slik det hele begynte for meg. Jeg var ikke klar over at noe hadde endret seg inni meg i løpet av disse årene. Jeg kan prøve å forklare det til deg, men jeg vet ikke om det vil gi noen mening. Men jeg kan prøve?

Ja, kjør på!

Michael: Jeg tror vi er her for å lære; jeg tror ikke at livet handler om å bli feit og hele tiden være glad og fornøyd. Det handler faktisk om å komme seg gjennom vanskelige faser og opplevelser igjen og igjen, og deretter vokse på det. Og jeg tror at det vi vokser mest på er de vanskelige fasene. Lykke gjør oss ganske dekadente. Men selvsagt; vi trenger alle lykke, ellers ville vi hatet livet. Men hvis du har levd noen år, så vet du at uansett hvor smertefullt enkelte ting kan være, så lærer du mest når ting går i oppoverbakke. Og jeg har lært så mye, spesielt i årene etter Helloween, når jeg var på egen hånd og måtte lage mine egne album, helt alene uten et band og management. Og i løpet av disse årene lærte jeg utrolig mye, og jeg fikk så mye ut av den tiden, at etter en stund kunne jeg ikke være sint noe mer – på det som skjedde. Fordi jeg forstod at det ikke var bra for meg. Og jeg tror det spiller en stor rolle i hvorfor jeg gjør dette nå; fordi jeg tror det var skjebnen. Det var ment for å være.

Men hvorfor var det så dårlig stemning mellom dere?

Michael: Det er en av grunnene til at jeg tror at det var ment for å være. Fordi når jeg snakker med Michael eller andre som var involvert, så har alle ulike versjoner av hva som skjedde. Alle har opplevd helt forskjellige ting. Noe som, for meg, er et klart tegn på at det egentlig ikke var noe som foregikk. Det var ingen spesiell grunn, det var bare ment for å være. Så, det var kun «bad spirit»; det var demoner mellom oss som sørget for at ingenting fungerte lengre fordi det var meningen at det skulle være over.

Hvordan foregikk prosessen? Dere møtes i Frankrike, dere snakker, broer bygges: hvem tok den første beslutningen, eller samtalen? Var det plateselskapet som kom til deg?

Michael: Det var faktisk meg. Jeg var faktisk han som startet det, på en måte. Jeg mener, Kai Hansen hadde alltid lyst til å gjøre det. Han sa alltid at han «hadde elsket å gjøre noe sånt». Jeg husker at vi hadde noe konserter i Spania [med Unisonic], etter møtet i Frankrike, og etter konserten så sa Kai: «hvis vi ikke gjør noe en gang til, under Helloween-navnet, så vil det bare være for dumt.» Og jeg sa: «vet du hva, jeg er åpen for det.» Og resten ble organisert av managementet. 

Når denne gjenforeningen ble en realitet, tenkte du noen gang på at du skulle dele scene med Andi Deris? Var det noe konflikt der?

Michael: Når jeg først tok opp ideen med en gjenforening, så tenkte jeg ikke på å måtte dele scene med Andi. Det jeg så for meg var at vi kunne sette i stand en «Keeper-gjenforeningsturné», eller noe sånt. Men det ble fort klart at det ikke ville la seg gjøre: man kan ikke starte opp et nytt Helloween-band som ville vært i direkte konkurranse med dagens Helloween. Noe jeg etter hvert var enig i, og deretter begynte jeg faktisk å like ideen [å dele scene med Andi Deris]. Det sender jo ut et veldig hyggelig budskap. Jeg vet ikke om det har hendt tidligere at to vokalister fra forskjellige epoker deler scene på denne måte, jeg synes det er ganske kult. 
Men vi viste ikke på forhånd om, og hvordan, det skulle fungere. Jeg kjente ikke Andi fra før av,  jeg hadde faktisk aldri møtt han. Jeg var hans «pain in the ass» i mange år når han ble kritisert av mine fans, og han var min «pain in the ass» siden han tok jobben min. Så vi var begge veldig nervøse [før vi møttes], men det er veldig interessant å se hvor godt vi kommer overens. Vi liker rett og slett hverandre. Og det gjør alt mye lettere; du trenger ikke å gå på scenen å late som, mens du hater den andre personen. Jeg kunne ikke gjort det. Så jeg er veldig glad for at det løste seg på den måten, for det visste vi ikke på forhånd. 

Hva med studioalbumet? Nå skal du i studio med Andi!

Michael: Det var ikke en del av planen fra begynnelsen av. For oss, som band, så tenkte vi ikke på det. Vi ville først bare se det an; hvordan vi kom overens og så videre. Men siden alt fungerte så bra, også på et menneskelig nivå, så kom naturligvis ideen opp. Så vi satte oss ned og tok beslutningen: la oss lage et album! Og musikalsk så er det veldig spennende: med to vokalister, som er veldig ulike, er det mye man kan gjøre. Det fungerer jo bra allerede med det materialet vi synger nå, og nå kan vi jobbe videre med dette med tanke på låtskrivingen. Det vil bli interessant å se hva som blir resultatet.

Er arbeidet i gang, har det blitt skrevet noen låter? Og hvilken musikalsk retning håper du på?

Michael: For å være ærlig så har jeg en mening om hva jeg vil gjøre, men jeg er ingen hovedlåtskriver. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å skrive noen sanger,  jeg får se hva som skjer. Jeg ser på Andi, Kai, Weiki og Sascha [Gerstner] som låtskriverne i bandet. Vi får bare se hva de kommer opp med. Jeg skulle elske å synge noe i retning «Keepers»,  fordi jeg fortsatt liker disse albumene. Jeg liker noe av det de har gjort de senere årene også. Jeg hørte ikke på noe av det i mange år, men nå – etter denne gjenforeningen, har jeg hørt mye som jeg synes er ganske kult.

Hvordan ser tidsplanen ut med tanke på studioalbum?

Michael: Dette bandet trenger en tidsplan, ellers skjer det ingenting. Akkurat nå er planen å skrive albumet neste år og gi det ut i 2020. Men hvis vi ikke er fornøyde med resultatet, så har vi ikke noe hastverk. Da vil det ta lengre tid. Man kan ikke leve av å lage album lengre; album er i grunn noe man spiller live. Så vi gir ikke ut noe vi ikke er fornøyd med.

Jeg må bare spørre: ble du noen gang spurt om å bli medlem i Iron Maiden?

Michael: Nei… Med Maiden så var situasjonen den at vi hadde samme management og at vi turnerte med dem, men det var aldri noen diskusjon eller noe sånt. Jeg hørte ryktene på TV for første gang, men nei: det var aldri noen samtaler. Og for å være ærlig: jeg elsker Iron Maiden, men jeg kunne ikke ha sunget for dem. Jeg tror heller ikke den engelske fansen ville akseptert en tysk vokalist. Men jeg tror ryktet oppstod fordi Steve Harris, i et intervju, nevnte meg som én av tre vokalister han kunne tenkt seg i Iron Maiden, ikke noe mer enn det.

Men tilbake til fremtiden: den store fiaskoen, playback.

Michael: Jeg har aldri gjort noe sånt tidligere, og jeg kommer aldri til å gjøre noe sånt igjen. Men situasjonen var at jeg var syk allerede før den første konserten, så jeg ville droppe konsertene. Men så sa managementet at vi ikke kunne starte turneen med å avlyse konserter. Så de overtalte meg. Hele bandet tok den avgjørelsen. De hadde live-innspillinger av meg fra seks uker tidligere, så de ba meg gå ut på scenen og synge, og hvis lydmannen følte at lyden døde ut skulle han «snike» lydsporet inn. Jeg ville egentlig ikke gjøre det, men hvis det var det som skulle til skulle jeg gjøre et forsøk. Men tingen er den at jeg så vant til å synge live, så selvsagt klarte jeg å ødelegge det. Jeg holdt mikrofonen ut mot publikum når lydmannen spilte av lydsporet, så det ble avslørt. Men jeg tar det ikke så tungt. Jeg gjorde det fordi de overtalte meg, og fordi de ikke ville avlyse de første konsertene. Og etter det var jeg tilbake. Men det var ikke playback under hele konserten, vi gjorde det bare her og der. Jeg begynte konsertene med å synge, så datt jeg ut litt, og så tror jeg at jeg sang på slutten. Jeg er ikke sikker på hvor lydmannen spilte av tapen. Men neste gang jeg ikke kan synge så avlyser jeg konserten eller synger som jeg kan.

Hvordan utviklet du stemmen og vokalstilen din? Du var jo ganske ung da du var med i bandet?

Michael: Jeg kan ikke fordra meg selv på «Keeper… 1» lengre. Jeg synes jeg høres ut som en baby, noe jeg forsåvidt også var. «Keeper… 2» liker jeg bedre, men jeg tror jeg kan gjøre det bedre nå. Jeg har faktisk endret måten å synge på i løpet av årene, men jeg klarer å skifte tilbake til «Keeper-stilen». Så nå mikser jeg litt og vokalmessig er jeg en blanding av hvordan jeg sang før og hvordan jeg synger nå. Før var jeg mye mer Geoff Tate i stilen, veldig nære falsetten, mens jeg i de senere årene har utviklet mye mer kraft og volum i stemmen.

Var du en skolert vokalist?

Michael: Nei, jeg var ikke det. Jeg var i stand til å høre «det», og finne det ut på egen hånd. Jeg tok det jeg mente var kult, og ble inspirert av vokalister jeg selv likte, og lagde min egen greie ut av det. Elvis-innflytelsen er større enn hva folk tror. Men musikken er så forskjellig at folk ikke legger merke til det. Men ja, han hadde en stor innflytelse på meg.

Se hele intervjuet her.
Følg også The Metal Voice på Facebook.

Photo: Patricia Patah

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.