Sonata Arctica – Talviyö
Plateselskap: Nuclear Blast
Utgivelsesdato: 6. september 2019

6/10

I must admit that I’m not a big fan of the direction Sonata Arctica took after the release of Reckoning Night (2003). And unfortunately, but not suprisningly, Talviyö doesn’t manage to convince me otherwise. But that’s fine; Sonata Arctica will do just fine as a melodic rock band, and power metal will survive withouth Sonata Arctica. 

Vel, dere skjønner kanskje hvor dette bærer av sted. Mulig jeg blir sett på som en kjiping, som ikke klarer å skjønne at band må, og trenger, fornye seg. Joda, jeg er for så vidt enig i det. Og jeg er ikke sint, mulig bare litt skuffa. For jeg var der da Sonata Arctica debuterte med Ecliptica i 1999. Jeg kjøpte albumet og jeg elsket det. Jeg elsket også de tre albumene som fulgte (Silence, 2001; Winterheart’s Guild, 2003; Reckoning Night, 2004). Men så skjedde det noe. De forrådte meg. Jeg, som bidro til deres suksess ble kastet på bålet og forlatt. De dro videre uten meg – i en helt annen musikalsk retning. Så, jo: jeg er litt skuffa. Men dette er jo 15 år og en haug med album siden. Jeg bør jo ikke være overrasket over at Talviyö fortsetter i samme spor? Nei, kanskje ikke. Men man lever alltid i håpet.

Talviyö starter greit med «Message From The Sun», som har litt fart i seg og viser glimt av gammel storhet. Men derifra og ut er det en sørgelig affære. Ikke at musikken i seg selv er direkte dårlig; det er bare så innmari kjedelig. Det er pent og pyntelig, til tider kanskje vakkert, men det gir meg så utrolig lite. Tony Kakko leverer greit vokalmessig, uten at han blir utfordret på noe spesielt hvis. Gode melodier har han alltid mestret, også her, men innpakning er for stusselig.

Med Talviyö har Sonata Arctica nådd bunnen for min del. Det er en haug av band der ute som melodisk rock bedre enn finnene; de har plassert seg selv mellom to stoler og det blir spennende å se hvordan blodfansen tar i mot Talviyö.

  1. El power metal puede sobrevivir sin cualquier banda que tú menciones, cualquiera!! Sonata Arctica no es la excepción. Que a Ud no le guste esta banda no quiere decir, por mucho, que sea mala; yo creo que Sonata Arctica es una de las bandas más finas que existen hoy en día, y mire que las hay. Saludos.

  2. Enig i anmeldelsen.
    Hørt albumet et par ganger og det låter – som ventet – tannløst og uinspirert ut. Lag på lag med vokal, musikalsk melankoli og synthdrevet midtempo symforock, – som alt annet etter Unia så svekkes bandet av mangel på kvalitet i låtmaterialet og generelt skjør låtstruktur.. bleikt, tafattig med et stort Kakko stempel over det hele.
    …Men vi har alltids de første skivene til å minne oss power metal «gamliser» om bandets storhet en gang i tiden. Godt er det.

    • Pent og pyntelig, men herregud så kjedelig! Så, ja: vi får heller nyte de første albumene;)
      Hadde dette vært et debutalbum ville det aldri blitt anmeldt her. Spørs om jeg tar meg bryet neste gang de kommer med nytt album…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *