Serious Black – Suite 226
Plateselskap: AFM Records
Utgivelsesdato: 31. januar 2020

4/6

A little bit to uneven for my taste; some songs are catchy as hell, but a few others disappears under the radar.

Serious Black er på papiret en supergruppe som etter alle solemerker bør kunne begeistre på hvert eneste album. Dannet av Roland Grapow og Mario Lochert i 2013 er bandet i 2020 aktuelle med sitt 4. studioalbum – dog uten Grapow (som hoppet av like etter debutalbumet As Daylight Breaks i 2015). I dag består bandet av nevnte Lochert på bass (ex-Vision Of Atlantis), gitarist Dominik Sebastian (Edenbridge), vokalist Urban Breed (ex-Bloodbound, ex-Tad Morose) og trommeslager Ramy Ali (Iron Mask, ex-Freedom Call).

Tidligere har denne fine buketten vært en del av Serious Black-besetningen: trommeslagerne Thomen Stauch (ex-Blind Guardian) og Alex Holzwarth (Turilli/Lione Rhapsody, ex-Rhapsody Of Fire), og gitarist Bob Katsionis (Firewind).

Fra debuten i 2015 presterte Serious Black å levere album både i 2016 (Mirrorworld) og i 2017 (Magic).

Med den lengste albumpausen i bandets historie er det spennende å høre hva de har brukt tiden på.

Suite 226 er et nok et konseptalbum, og på dette albumet blir vi invitert inn i hodet til en mentalt forstyrret mann som sliter med å holde orden på tankene. Selv har jeg ikke satt meg veldig godt inn i historien, men for de som er interessert er det sikkert spennende lesning.

Musikken derimot, den har jeg fått under huden etter å ha hørt albumet én måned på overtid, og hva skal man si? Personlig har jeg ikke fulgt Serious Black veldig nøye opp gjennom karrieren, men det jeg har hørt har absolutt blitt godkjent. Ut i fra det må jeg si at Suite 226 skuffer bittelitt. I presseskrivet står det at de to foregående albumene var mer hard rock i stilen, har de denne gange fokusert mer på gitarspillingen. Om det gjorde deg noe klarere gratulerer jeg, for det ble ikke jeg.

Suite 226 fremstår for meg som et helt greit album innen melodiøs metal/hard rock, men jeg savner de låtene som virkelig får fart på rytmefoten. De første 3 låtene viser virkelig potensialet, men midtpartiet på albumet gir meg lite. Det tar seg opp på slutten, og tittelsporet «Suite 226» på nesten 9 minutter er et av albumets beste.

Likevel, det starter godt, men dessverre klarer de ikke å holde min interesse opp gjennom hele albumet.

 


 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *