I forbindelse med Angras konsert på årets ProgPower-festival, hadde Sonic Perspectives en prat med Rafael Bittencourt, Bruno Valverde og Felipe Andreoli.

Rafael Bittencourt, Bruno Valverde and Felipe Andreoli from Angra spoke with Sonic Perspectives right before entering the stage at this years ProgPower. Hear the full interview below.

Dette er fjerde gangen vi headliner denne festivalen, og det er like moro hver gang. De har ikke utnyttet situasjonen og prøvd å gjøre festivalen større enn det som er bra, og for oss som spiller her og for de som jobber under festivalen er det hele som en stor familie.

Men i løpet av alle årene Angra har spilt på festivalen, så har bandbesetningen endret seg kraftig. Hvordan er den kreative dynamikken i bandet nå som Kiko Loureiro ikke lenger er fullverdig medlem? Den kreative dynamikken har selvsagt endret seg, sier Rafael. Men alle i bandet er klar over hva som bandets konsept og hvilken stil bandet ønsker å bringe til scenen. Nå prøver vi å fange alle de forskjellige egenskapene i bandet, men samtidig sørge for at alt passer inn i rammen av hva som er Angra. Og det er moro! På en måte resirkulerer vi bandets egen historie.

Og apropos bandmedlemmer: turnégitaristen deres, Marcelo Barbosa, spilte tidligere i Almah, bandet til deres gamle vokalist Edu Falaschi. Kjente dere til Marcelo før han og Edu begynte å spille sammen?
For det første er han ikke turnégitarist, han er et fullverdig medlem av bandet.
Betyr det at Kiko er ute?
Ja, for øyeblikket er han det. Han er i Megadeth og vi er Angra. Men Kiko vil alltid være en del av familien, og han er fortsatt involvert på enkelte områder. Men nå er Marcello vår gitarist og vi ser ingen framtid uten han. Men tilbake til spørsmålet: jeg [Rafael] har kjent Marcello i mange år, for jeg spilte også i Almah med han. Jeg spilte faktisk en stor rolle da han ble valgt som gitarist i Almah, og siden da har vi vært veldig gode venner. 

Har Marcello vært delaktig i den kreative prosessen rundt det nye albumet?
Ja, absolutt! Vi har alle vært en del av det. Vi prøver å involvere alle, spesielt ettersom vi har så mange talenter i bandet, og det ville vært synd å ikke utnyttet akkurat det. Samtidig prøver vi å være mye sammen, ikke bare for å fange opp de kreative ideene, men når alle fem er samlet er vi som en annen organisme og det er noe vi prøver å utnytte.
Men det er ikke bare på gitarsiden det har vært utskiftninger; også bak trommene har det skjedd flere ting. Det er ti år siden Aquiles Priester forlot bandet, og han ble erstattet av trommisen han en gang erstattet, Ricardo Confessori. Deretter forlot Ricardo bandet, og Bruno kom inn; var Ricardo kun en midlertidig erstatter inntil Bruno kom?
Nei, jeg mener; vi bragte Ricardo tilbake for å gjenskape noe av den brasilianske rytmen og atmosfæren som vi hadde i begynnelsen. Men det oppstod en stil-konflikt, fordi når vi skulle spille sangene til Aquiles var stilen til Ricardo såpass ulik, så vi måtte finne en trommis som kunne kombinere de to stilene og samtidig komme med nye elementer. Og det var da Bruno kom inn i bildet.
Kan du [Bruno] fortelle litt om deg selv og hvordan du kom i kontakt med gutta i Angra?
Min bakgrunn er i jazz og fusion. Jeg elsker også metal, og da spesielt progressiv metal, så for meg er det perfekt å være i Angra. Jeg spilte tidligere sammen med Kiko og Felipe Andreoli i noen år, og det var Kiko som presenterte meg for bandet. Og resten er historie, som man sier.

La oss snakke litt om Ømni. Hva kan dere fortelle om arbeidet med albumet?
Felipe har vært mye mer delaktig i låtskrivingen denne gangen. Etter at Kiko forlot bandet, skjønte jeg [Rafael] at jeg trengte flere låtskriverpartnere. Jeg har skrevet med Feilpe før, men denne gange ble det mye mer.
Er det Alissa White-Gluz fra Arch Enemy jeg hører på «Black Widow’s Web»?
Ja, det stemmer. I januar 2017 spilte vi på 7000 Tons Of Metal, og da fikk vi se Arch Enemy live. Vi ble rett og slett slått i bakken av hvor fantastisk hun er live, både som vokalist og som utøver. Der og da bestemte vi oss for at hun vil vi ha med på en låt. Vi begynte dermed å skrive en sang med henne i tankene og hvordan hun ville låte, og skrev egne partier spesielt for henne. Fabio Lione kjente henne fra Kamelot-turneen han var med på, så han tok kontakt med henne. Hun sa ja, men på grunn av at hun var så opptatt fikk vi ikke lydfilen fra henne før to dager før mastertapen skulle leveres. Men det gikk akkurat.

Og apropos Fabio: jeg synes han låter bedre i Angra enn han noen gang gjorde i Rhapsody!
Helt enig!
Hvordan endte han opp i Angra?
Det hele skjedde egentlig ved en tilfeldighet. Vi var invitert til å spille på 7000 Tons Of Metal, men på den tiden hadde vi ingen vokalist. Da ble vi tipset om Fabio. Kort fortalt så hadde vi noen øvinger, før vi spilte konserten. For mange var dette det første møtet med Angra, og tilbakemeldingene var fantastiske! Dette var den første konserten med Fabio og alle var imponert – det samme gjelder oss. Fabio hadde på den tiden to eller tre andre prosjekter han var involvert i, i tillegg til Rhapsody [Of Fire]. Så vi prøvde å overtale han så best vi kunne, og nå har det gått seks år. Det hele gikk veldig naturlig for seg fordi han ble mer og mer en del av bandet, og han forlot Rhapsody fordi han ville spille med oss.

Jeg synes vi aldri har vært bedre! Selv kan jeg snakke etter 27 år i dette bandet; vi har hatt flotte øyeblikk tidligere, men alt i alt er dette Angra på sitt beste. Noe Ømni er et godt bevis på, avslutter Rafael.

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.